Historien om Selma og Louise ble til for mange år siden da jeg gikk på tekstforfatterlinjen på Westerdals. Den handlet ikke om roadtrip den gang, men om ei ung jente som kjempet mellom å ha en kontrollerende mor som var fanatisk opptatt av støvtørking – og en snill støvforsker far som hadde hybelkaniner som kjæledyr. De hadde faktisk hver sin del av huset. Hun loftet (som hun fremdeles har), mor stua og kjøkkenet, og far var forvist til kjelleren. Denne jenta ga stemmen til hun som nå heter Hildegard (og underveis skifter navn til Louise), men også relasjonen til foreldrene og deres roller i fortellingen.

I mange år lå fortellingen der og modnet. Helt til jeg så Thelma og Louise for et par år tilbake, og plutselig skjønte at jeg var nødt til å sende denne jenta ut i verden. Hun måtte bryte opp fra det livet hun var fanget i, men hun kunne ikke gjøre det alene. Det var hun ikke klar for. Hun trengte hjelp fra noen som ikke hadde de samme begrensningene. Og sånn ble Selma, den modellvakre, gærne fosterkusinen til. Og selvsagt måtte de også se filmklassikeren Thelma og Louise og bli inspirert av den.

 

En roadtrip på norsk. Da trenger du verken eksplosjoner, Brad Pitt eller skytedrama. Det holder som utgangspunkt at du bare er 16 år, tjuvlåner mammas bil og drar på roadtrip oppover dalen – uten å ha lappen.

Jeg husker godt hvordan det var å være tenåring. Hverdager med skole, middag, venner og trening. Forelskelser – lykkelige og ulykkelige, kviser, konflikter, følelser og spørsmål uten svar. Drømmer for framtiden. Følelser igjen. Den sterke lengselen etter å forstå hvem jeg var. Å kunne uttrykke det jeg følte – som jo var mye. For jeg var ansvarsfull og flink. Gjorde det jeg følte at var forventet av meg. Og holdt igjen. Kom hjem når jeg skulle. Hoppet aldri ut av vinduet. Et og annet spikk, kanskje, men jeg var ingen eventyrer.

 

Det nødvendige opprøret kom heldigvis senere. Men når jeg ser hvor ambisiøse, perfeksjonistiske og kontrollerte liv mange ungdommer lever i dag– på grunn av oss voksne og dem selv. Så sender jeg kanskje Hilde (Louise) ut på tur med den vidunderlige, klinsprø Selma, så hun skal hoppe ut av vinduet (for meg) og dra på oppdagelsesferd i den virkelige verden uten mål og mening. Å våge. Å bare være. Og snuse litt på hvem hun er – og kanskje oppdage at hun er mer enn den hun trodde hun var.

Og nå er hennes reise klar for verden. Jeg kjenner unektelig litt på nervene for at den nå skal leve sitt eget liv der ute, men jeg sendte noen kapitler til min kjære niese, Mia på 13, før jeg sendte det til forlaget og spurte om hun likte det. Hun svarte: Jeg vil lese mer! Og mer kan man vel ikke be om som forfatter (eller tante).

HISTORIEN BAK SELMA & LOUISE

Camilla Otterlei © 2017