SELMA & LOUISE
Nedtelling
Jeg ligger i senga og teller dager. Bare to igjen nå. To lange, varme dager til sommerferien og Selma kommer, og alt skal bli fint!
Alarmen på mobilen ringer for fjerde gang. Jeg skrur den av med doven hånd og somler bort til klesskapet. Kaster på meg ei krøllete, svart t-skjorte og shorts, og skal akkurat til å ta ut sokker da jeg får øye på en farge- rik bh bakerst i skapet. Forundra løfter jeg den ut og holder den mot den flate brystkassa mi i speilet. Blondene strutter ut som to blomstrete tekopper som venter på å bli fylt – den er definitivt ikke min. Det må være Selma som glemte den igjen i fjor. Selma, med det lange, mørke, bølgete håret og de nøttebrune øynene. Selma, som er penere enn Aria Montgomery (word!) og har hatt pupper siden hun var ti.
Selma er kusina mi. Det vil si, ikke ei ekte kusine. Hun har vært fosterbarnet til tante Eva siden jeg var fire og hun fem, så en slags fosterkusine og den sprøeste bestevenninna jeg har – den eneste, faktisk … Det kjipe er bare at Selma bor i Bergen, og etter at mamma og tante Eva krangla om en gammel gyngestol(!!) etter mormor, så har vi bare disse sommerukene når tante Eva jobber på Hurtigruta, og vi liksom er avlastningshjem.
– Stå opp! Det er frokost!
Mammas stemme skingrer mellom etasjene.
Jeg gjemmer bh-en bakerst i skapet igjen og subber ned trappene fra loftet med all verdens tid. Det er mitt loft. Med takterrasse og stjernekikkert som jeg fikk av pappa til jul for noen år siden. Jeg bruker den vel egentlig bare til å kikke inn vinduene til naboene. For eksempel veit jeg at gamlingen i nummer fem spiser joikakaker rett fra boksen hver ettermiddag mens han ser på tv, at Joakim på videregående gjør lekser i bar overkropp, og at ungene til det unge paret i nummer sju turner som gærne i sofaen når mora er på kjøkkenet.
– Hildegard! Du må skynde deg!
Jeg hater når hun kaller meg Hildegard. I det minste kunne hun brukt Hilde, selv om det er stygt det også. Jeg kommer aldri til å tilgi pappa for at han ikke satte ned foten da mamma ville kalle meg opp etter den gretne mormora si fra Glückstadt i Tyskland. Glück betyr lykke på tysk – hvor ironisk er ikke det? Og som om ikke navnet var nok, har jeg arva den spisse ørnenesa hennes også – og jeg suger i tysk!
Jeg leste på ung.no at jeg ikke kan skifte navn før jeg blir myndig. Inntil da må jeg ha mamma og pappas samtykke (begges!). Det kommer aldri til å skje. Mamma mener det er fint å ikke hete det samme som alle andre, og at jeg kommer til å bli glad i navnet mitt når jeg blir voksen. Kan hun si, det, som heter Anne. Når jeg bare blir atten, skal jeg ringe Folkeregisteret og bytte navn på dagen. Og det blir ikke det samme som alle andre, hvis det er det hun tror. Akkurat nå digger jeg Sissy og Live, men det forandrer seg hele tida. Jeg er for eksempel happy for at jeg ikke skifta navn da jeg var åtte og ville hete Shakira!
Mamma sitter og blar gjennom tilbudsavisene når jeg kommer ned. Skåla med Honnikorn står klar på bordet. Jeg slenger meg ned og heller melk til det akkurat renner litt over.
– Må du gjøre det hver gang? sukker hun uten å se opp.
Mamma hater søl. Søl og støv. Flere ganger om dagen går hun rundt i huset som en cowboy og angriper det stakkars støvet med Jif-flaska som om den var en revolver: Sprut og svosj! Og så fanger hun det med kluten – før det rekker å legge seg noe sted. Jeg benekter ikke at hun er mental, men det er unektelig fascinerende å se på.
– Du har bursdag snart, vil du ha klassefest? spør mamma og blunker mens hun jiffer bort melkesølet.
– Takk for den, sier jeg surt.
– Det var ikke sånn ment. Men du må jo ta litt ini- tiativ selv også.
– Når var det Selma skulle komme? spør jeg fort.
Jeg kan den leiken jeg også. Den som utspiller seg når fredsmekleren (altså pappa) er bortreist. Jeg veit ut- merket godt når Selma kommer – og at tante Eva har beklaga seg over henne i et halvt år.
Mamma kniper leppene sammen og ser en annen vei. Fornøyd smiler jeg ned i tallerkenen der honnikorna plasker rundt i det hvite svømmebassenget, og nynner for meg sjøl. Et blikk på klokka på komfyren. Fem på åtte. Da kommer jeg akkurat for seint til første time. Perfekt!
Vil du lese mer? Da kan du kjøpe boka her :-)
